Hopp til hovedinnholdet
10. september 2013

Frafall – ikke bare et problem i videregående skole

I norsk utdanningspolitisk debatt kan det virke som om det store frafallsproblemet befinner seg i videregående opplæring. Selvsagt er det alvorlig at mer enn 40 prosent IKKE gjennomfører videregående på normert tid, og at så mange som 30 prosent heller ikke har fullført etter fem år. Men kanskje vi ser oss blinde på problemene i den videregående skolen. Den er etter min mening bare et symptom på noe langt mer alvorlig.

Vibeke Hammer Madsen Administrerende direktør, Hovedorganisasjonen Virke

For det første: Frafallet i videregående opplæring starter lenge før man begynner på denne. Mange lærere i ungdomsskolen kjenner godt til det mentale frafallet blant 13-16-åringer som gir seg utslag i småskulk, store konsentrasjonsproblemer, stadige avbrytelser av undervisningen, ikke gjort hjemmeleksa og så videre. En teoritung grunnskole må ta skylden for noe av det. Og selv med innføringen av noen timer praktiske valgfag i uken, løser vi ikke det problemet.

For det andre: Frafallet i høyere utdanning er høyere enn i videregående skole. NIFU har undersøkt og funnet ut at kun 41 prosent av studentene på et bachelorstudium gjennomfører på normert tid. Enda færre, rundt 37 prosent, gjennomfører masterstudium på normert tid. Dette snakkes det lite om, men innebærer langt færre i produktivt arbeid enn det vi kommer til å ha behov for framover.

For det tredje: Frafallet i arbeidslivet er også stort. Vi er mange som er bekymret for at det står om lag 600 000 mennesker utenfor arbeidslivet på grunn av helserelaterte plager. Selvsagt kommer mange av dem tilbake men vi vet også at dersom du har vært ute av arbeidslivet mer enn tre måneder, synker sannsynligheten for at du vender tilbake dramatisk. En del av frafallet handler om manglende mestring.

Verken jeg eller Hovedorganisasjonen Virke har et universalmiddel mot disse svært alvorlige sykdomstegnene i utdanningssystemet, arbeidslivet og samfunnet som sådan. Men jeg er helt sikker på at det er noe vi kan gjøre som garantert vil påvirke frafall både i utdanningssystem og arbeidsliv. Her er mine fem råd:

  1. Arbeidslivet må være en aktiv samarbeidspartner i hele opplæringsløpet, helt fra første klasse på barnetrinnet. Enhver skole må sette seg konkrete mål på hvordan samarbeidet med arbeidslivet skal se ut og hva det skal omfatte. For å lykkes med det, trengs en særskilt satsing. Vi i Virke har kalt det arbeidslivsveileder i skolen, en ALV, som skal koordinere kontakten mellom lærere i skolen og samfunnet omkring. Arbeidslivet er villig til å bidra inn i skolen dersom de føler seg trygge på hva som forventes av dem og at de følges opp som den viktige og eksklusive samarbeidspartneren de kan være.
  2. Personlig kompetanse og entreprenørielle ferdigheter blir stadig mer etterspurt i arbeidslivet. Det kan trenes og dyrkes i skolen. At ikke alle elever i videregående opplæring får tilbud om å delta i metoden ungdomsbedrift igangsatt av Ungt Entreprenørskap (som også er støttet av organisasjonene i arbeidslivet, store næringslivsaktører og fire departement), er for meg uforståelig og uakseptabelt. Metoden gir virkelighetsnær opplæring, elevene bygger nettverk i arbeidslivet, og de opplever mestring på tvers av fag.
  3. Det bør være en selvfølgelig rett for alle universitets- og høgskolestudenter til å bytte ut et semester «on campus» med et semester i arbeidslivet, på lik linje med retten til å ta et semester i utlandet. Praksissjokk omtales det som, når studenter ikke føler seg beredt til å gå ut i arbeidslivet etter gjennomført grad. Arbeidslivet på sin side melder også tilbake om at studentene ikke kan det de er forventet å kunne. Det fins bare en måte å tette det gapet på: Et tett og forpliktende samarbeid mellom universitets- og høgskolesektoren og arbeidslivet. Det vil gagne både næringsliv, institusjonene og studentene.
  4. Opplæring i arbeidslivet må verdsettes på lik linje med annen opplæring. Mange virksomheter bruker store ressurser på opplæring av sine ansatte. NKI er en av flere store og viktige tilbydere og bidragsytere til dette kontinuerlige kompetanseløftet i Norge. Men fremdeles er det for liten vilje i utdanningssystemet til å forstå hvilken kompetanse vi tilegner oss på alle andre læringsarenaer enn skolen. Vi trenger et system som gjør det mulig å oversette og omsette den læringen som skjer i arbeidslivet slik at vi unngår blindspor, «over-akademisering», eller at mange må starte på nytt i utdanningssystemet på tross av de kvalifikasjonene de faktisk og praktisk har.
  5. Bedrifter som ønsker å satse på opplæring i basisferdigheter for sine ansatte må på langt mer ubyråkratisk vis enn i dag få statlig bidrag til å finansiere det, også dersom dette kan brukes for å gi flere fagbrev på jobben. Virke er sterk tilhenger av midler til basiskompetanse i arbeidslivet (BKA-midlene) til nettopp basisferdigheter, men vi ser at det er store muligheter for å bygge dette inn i en større satsing på livslang læring.

Hva skal vi leve av etter oljen, spør vi gjerne hverandre om. Vi skal leve av hverandres kompetanse og at den er i stadig utvikling. Da har vi ikke råd til å kaste bort verken tid, penger eller menneskelige ressurser når vi vet hvordan vi faktisk kan og skal unngå det.

Vibeke Hammer Madsen

Administrerende direktør, Hovedorganisasjonen Virke

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Lukk